ALINKA ECHEVERRÍA
THE ROAD TO TEPEYAC
Fra 18.03
Til 02.09
Alinka Echeverrías prosjekt The Road to Tepeyac handler om menneskene som hvert år starter på en pilegrimsreise til Basilica de Guadalupe i Mexico City for å tilbe Jomfruen fra Guadalupe.
Alinka Echeverría (født 1981 i Mexico City) er en kunstner som arbeider med fotografiets utvidede felt. Hun tok sin Master i Sosialantropologi og utvikling ved Universitetet i Edinburgh (2004) og videreutdannelse (post graduate) ved Center for Photography i New York (2008). Med sin studiebakgrunn tar hun med seg et kritisk blikk rundt visuell representasjon inn i prosjektene sine.
I «Veien til Tepeyac» kommer det sosialantropologiske blikket hennes tydelig frem. Ved å synliggjøre alle de fromme pilgrimmene som bærer sitt personlige bilde av Jomfruen fra Guadalupe på ryggen på dagen for hennes tilsynekomst i 1531, viser bildene hvilken betydning det hellige bildet har, og hun undersøker samtidig den historiske, politiske, filosofiske, psykologiske og antropologiske forbindelsen mellom den usynlige tilstedeværelsen og et materialisert uttrykk.
"Veien til Tepeyac" er kommet i stand ved hjelp av Alinka Echeverría og Ravestijn Gallery i Amsterdam.
Kunstneren vil være tilstede på åpningen.
Åpningstider:
Juni-august: Alle dager 11-16
September-mai: Tors-søn 11-16
Åpent tirsdag til søndag i uke 8 og hele påsken.
Besøk oss:
Kommandørkaptein Klincks vei 7
Karljohansvern
NO-3183 Horten
LOLA ÁLVAREZ BRAVO
Fra 18.03
Til 02.09
Lola Álvarez Bravo (1903-93) tilhører generasjonen kvinnelige fotografer som utnyttet en vind av kunstnerisk frihet til å utfolde seg etter revolusjonen i 1910-20 i Mexico. Sammen med mannen Manuel Alvarez Bravo tilhørte hun kretsen rundt Diego Rivera, Frida Kahlo og amerikaneren Edward Weston.
Lola Álvarez Bravo (1903-1993) er en nøkkelfigur i Mexicos moderne kunsthistorie. Som flere andre kunstnere i hennes generasjon, inkludert José Clemente Orozco og Luis Barragán, ble hun født i staten Jalisco under regimet til Porfirio Diaz. Foreldrene hennes skilte lag da hun var liten, og Lola, som hun alltid ble kalt, flyttet til Mexico City med faren sin. Hun endte opp med å bo i samme bygning i den overbefolkede byen som Manuel Álvarez Bravo. De to giftet seg i 1925.
Gjennom Manuel fikk Lola innpass i Mexico Citys bohemske kunstverden, og lærte samtidig grunnleggende fotografering. Fotografiet var inne i en tid med raske forandringer på slutten av 1920-tallet, siden avantgarden overskygget piktorialisme og studiofotografering mer og mer. Meksikanske fotografer, også Lola, ble sterkt påvirket av den såkalte «nye sakligheten» som ble introdusert av Edward Weston, som bodde i Mexico City fra 1923 til 1926. Fotografi fikk også en viktig plass som et politisk våpen, spesielt brukt av Westons partner på den tiden, Tina Modotti.
Etter at Modotti ble deportert i 1930, arvet Lola hennes kamera og hennes jobb med å fotografere de store freskene fra årene etter revolusjonen. Frem til på 1970-tallet var Lola den ledende kvinnelige fotografen i landet. Sammen med konkurrerende mannlige fotojournalister jobbet hun med å dokumentere landreformer og sosiale programmer ledet av Departementet for Offentlig Utdanning og andre offentlige regjeringsorgan. Samtidig som hun portretterte nasjonens kunstnere, forfattere og intellektuelle, fant hun alltid tid til sitt personlige arbeid, det hun kalte «mis fotos, mi arte» (mine fotografier, min kunst).
Lola fokuserte på dagliglivet i gatene, enten det var i Mexico City eller i provinsene. De beste bildene hennes viser bymennesker og bønder, fotografert mens de arbeider, leker eller hviler. Hun var interessert i øyeblikkene som viser stor ømhet, men som også skildrer vold og smerte, dog med en sympatisk distanse. Hennes kunstneriske bekjennelse ble uttalt i et intervju i 1982:
Jeg har ikke store kunstneriske krav, men hvis noe brukbart kommer ut av mine fotografier, så er det som en kronikk om mitt land, min samtid, mitt folk, hvordan Mexico har forandret seg. [Jeg fanget] bilder som gjorde dypt inntrykk på meg, som elektriske støt, og fikk meg til å utløse lukkeren; og ikke bare med stor kunstnerisk sans, eller stor skjønnhet og lys og alt det, men også med en sans for humor, med den sorten lekenhet som er så meksikansk … og så også de skrekkelige tingene, som treffer deg med stor smerte, elendigheten og lidelsen.
Lolas fotografier har noen ganger poetiske titler, men for det meste tok hun avstand fra den underlige tvetydeligheten som Manuels fotografier er preget av. Selv om hun først og fremst søkte etter sannheten, som Paul Strand, og etter det avgjørende øyeblikket, som Henri Cartier-Bresson – for å nevne to kunstnere hun kjente godt – så eksperimenterte Lola også med fotomontasjer. Det var ikke før ganske sent i hennes liv, at forskere oppdaget rikholdigheten i hennes omfattende arkiv. Lola Álvarez Bravo døde i Mexico City i 1993, noen måneder etter hun hadde deltatt på åpningen av sin første store retrospektive utstilling.
Utstillingen er et samarbeid mellom Preus museum og den Mexicanske Ambassaden i Norge og de 77 bildene tilhører samlingen til Fundación Cultural Televisia. Utstillingen er kuratert av James Oles.